ESBZ er en skole i Berlin for 7. – 12. trinn som åpnet i 2007 under ledelse av Margret Rasfeld. Skolen har vakt internasjonal anerkjennelse for sitt nytenkende pensum og organisasjonsmodell. Og har også fått omtale i boken til Frederic Laloux «Reinventing Organizations» som eksempel på en Teal organisasjon. ESBZ startet med 16 elever. Antallet økte til 30 på noen måneder. De fleste nye elevene opplevdes som problemer av andre skoler og var blitt utvist fra disse. Mange ville ansett dette som en dårlig start. Likevel vokste skolen og kun få år senere hadde skolen vokst til 500 elever.
Frøet til skolen ble plantet i 1986 da Margret Rasfeld, tidligere naturfagslærer, hadde en opplevelse med elever som endret hennes syn på barn og utdanning. Noen 8ende klassinger tok kontakt med henne for å diskutere vold, mobbing og utpressing som foregikk på skolen deres. Hun sa at de var hjertlig velkommen til å komme hjem til henne for å prate om det. 16 studenter kom. En uke senere var de 33. Ungdommen så til Margret for svar. Hun hadde ingen å gi dem, men hjalp dem isteden på reisen til å finne sine egne svar. I denne prosessen oppdaget hun en side ved ungdommene som hun aldri hadde sett før. Hun undret seg over motet, utholdenheten, motstandskraften, intelligensen og medfølelsen studentene fant i seg selv og som skolen aldri hadde fått frem før. Fra da av var hun fast bestemt på at utdannelse skal vise rettferdighet til barnas sanne potensial og sanne natur. Hun ønsket å engasjere og utvikle ikke bare deres sinn, men også deres hender, hjerter og sjel.
Ved at de voksne på skolen tror at alle barn er unike og at alle har talenter som det er viktig at de bidrar med, føler elevene seg verdifulle, verdsatt og at det er behov for akkurat dem. Dette skinner igjennom i elevene sin kroppsholdning og deres målrettethet og konsentrasjon.
Margret Rasfeld har uttalt at den viktigste evnen skolen kan hjelpe til å utvikle hos elevene er evnen til å motivere seg selv. ESBZ har som mål å forbrede de unge på å håndtere endringer og glede seg til endringer. De ønsker å utvikle sterke personligheter.
I tillegg til de tradisjonelle fagene matte, tysk og engelsk, har elevene også fag som sosiale studier, ansvarlighet og utfordringer. Elevene velger selv hvilke fag de vil studere for hver time og når de ønsker å ta en eksamen. Skolen har derfor ingen timeplaner eller tradisjonell undervisning. De har heller ingen karakterer til elevene er 15 år.
Elevene får fullt ansvar for egen læring. Elevene underviser seg selv og hverandre i stor utstrekning. De voksne fungerer for det meste som mentorer og veiledere og oppfører seg kun som lærere på den tradisjonelle måten når dette er nødvendig. De tilbyr oppmuntring, rådgivning, ros, tilbakemelding og utfordringer.
Fag er delt inn i moduler, og hver modul kommer i overdimensjonerte flashkort som lærerne har utarbeidet med teori, øvelser og tester. Studentene bestemmer selv tempoet på læringen sin. En student som sliter i matte kan velge å bruke mer tid på det faget for å få tak i det og bruke mindre tid på et annet fag som studenten synes er lettere. Det er avanserte elementer i modulene som interesserte studenter kan ta, men de trenger ikke. Studentene underviser seg selv eller går sammen i grupper når det er til hjelp. Når de har spørsmål så spør de først andre elever. Det er kun når de andre elevene ikke kan hjelpe dem at de henvender seg til læreren. Læreren sin tid er dermed frigjort til å gi grundig veiledning der det trengs. Klassene blander flere årganger/trinn. Studentene fra 7, 8 og 9 trinn jobber sammen. Barna bytter hele tiden på å lære til å undervise. Det er spesielt eldre studenter som underviser yngre studenter. Dette hjelper de eldre studentene til å friske opp kunnskap de allerede har ervervet seg. Fordi den enkelte elev selv kan velge tempo, så oppleves ESBZ veldig inkluderende. I hvert klasserom er det elever med autisme og forskjellige læringsutfordringer. Vanligvis ville flere av disse elevene måtte gå på spesial skoler, mens på ESBZ kan de lett jobbe ved siden av andre elever i sitt eget tempo. Studentmassen har et uvanlig brett spekter av sosiale bakgrunner. Ca 20% av studentene har minoritets bakgrunn, ca 25% kommer fra veldig fattige familier og ca en fjerdedel kommer fra veldig rike familier.
Hver student har en loggbok hvor de noterer hva de har oppnådd. Det er tydlige forventninger på hva som er forventet ved slutten av skoleåret. Studentene kan selv velge å gjøre mer enn forventet når et fag virkelig interesserer dem, og mange studenter velger dette. Hvert barn har et en til en møte hver fredag med deres lærer. Sammen diskuterer de fremgangen som er gjort i løpet av uken, problemer som har dukket opp og lager planer for neste uke. De snakker også om, når det er relevant, emosjonelle eller relasjonelle temaer som eleven er opptatt av. Gjennom disse ukentlige møtene blir elever og lærere mye bedre kjent enn det som er vanlig på de fleste skoler. Barna vet at noen bryr seg om meg og det finnes noen som lytter. To ganger i året setter elevene seg 3 mål for de neste månedene sammen med læreren.
Undervisning der elevene underviser seg selv i eget tempo i basis fag som språk, matte og naturfag skjer de 2 første timene på dagen. En stor del av dagen blir benyttet til å arbeide med individuelle eller samarbeidsprosjekter med ekte prosjekter. Noen studenter redesigner en del av skolebygningen og så koordinerer de den faktiske renoveringen. Andre kan for eksempel jobbe med å påvirke kommunestyret til å fokusere mer på miljøet.
Studentene blir oppmuntret til å finne ut av hva som betyr mest for dem, ha høye mål, til å gjøre feil, til å prøve igjen og å feire når de har gjennomført eller mestret noe. De lærer at deres stemme teller og at de kan gjøre en forskjell. At andre trenger dem og at de trenger andre.
Hele året tilbringer 7 og 8 trinn to timer hver onsdag utenfor skolen i en klasse som er kalt ”Ansvarlighet”. I samråd med sin lærer finner barna en aktivitet hvor de kan gjøre et meningsfullt bidrag samtidig som de lærer. Noen underviser yngre barn på andre skoler, noen arbeider på eldrehjem, mens andre lager teaterstykker som de setter opp i barnehager. Hva de velger kommer an på deres interesser og hvilke læringsmål de har. Barna opplever hvordan det er å ta initiativ, at noen trenger dem og hvordan det er å gjøre en forskjell i andre mennesker sitt liv.
I 8.,9. og 10. trinn så har elevene en klasse som heter ”Utfordring”. Her blir de invitert til å få tak i potensialer de ennå ikke har tatt i bruk og konfrontere frykten. I løpet av året, organiserer de og forbreder til en 3 ukers sessjon hvor de alene eller i små grupper vil utfordre seg selv til å gå ut av komfort sonen. For eksempel var det en gruppe med 4 studenter som forberede en tre ukers survival camp lang inne i skogen. Her bodde de i ly som de bygde selv og spiste mat de samlet.
Studentene og lærerne jobber kontinuerlig sammen for å utvikle skolen. Hver klasse har to lærere slik at alle lærere har en arbeidspartner. Tre klasser utgjør en miniskole. De deler en etasje med et eget rom til de 6 lærerne. De utgjør en fleksibel enhet som kan reagere raskt på den daglige flyten av utfordringer og muligheter. Disse mini-enhetene kan ta nesten alle avgjørelser uten å få godkjenning fra rektor. Foreldrene må også lede seg selv. Kommunen betaler kun 93% av lønnen til lærerne. For bygningen og andre utgifter bidrar ikke kommunen i det hele tatt. Foreldrene må være med på å betale det resterende utifra en kalkyle basert på deres egen inntekt. For å redusere kostnadene har foreldre blitt enig om at de skal bidra tre timer hver måned til skolen. Hva de gjør og hvordan de gjør det er basert på eget initiativ. Selv med bidraget fra foreldrene så har ESBZ mindre å rutte med enn andre offentlige skoler. Noe som betyr at det er fullt mulig å gjøre det samme som ESBZ med økonomien til en offentlig skole. Det eneste som trengs er å se på barn, lærere, foreldre og utdanning med nye øyne.
Skolen tiltrekker seg hundrevis av rektorer, lærere og utdanningsspesialister som ønsker å studere ESBZ, som ble startet av en gruppe engasjerte foreldre.
Legg inn en kommentar